FRUSTRERT

i dag fant jeg rundskriv i postkassa.
husleia øker enda mer fra nyttår.
og garagene er blitt dyrere enn først antatt.

frustrert.

hvordan i alle dager skal man snart få ting til å gå rundt?
alt blir dyrere,men trygden øker ikke.
får bare tro det går mot arbeidsførhet igjen.
det her går ikke.
hatt en bra kje dag på grunn av detta.
og så sånn like før jul da.














ellers har jeg snakka med Ylva idag,og alt er klart
til operasjon den 4 januar.
*gisp*

SPOR LANGS VEIEN

har registrert at jeg har begynt å få rynker rundt øynene.
hærlig
det er smilerynker,og jeg kan leve godt med det.

registrerer også alle arrene jeg har på kroppen.
på kryss og tvers,her og der.
hvert arr har en historie å fortelle,og jeg har ett forhold til hver minste lille strek,på godt og vondt.
kaller dem livslinja mi.

men arrene i sjelen er det ingen som kan se.
dem er mine høyst private.
men tenkte jeg skulle dele noen tanker med dere som følger bloggen min.

til alle vennene som ble ved min side,og går denne veien sammen med meg,
er jeg en stor takk skyldig.

tenkte jeg skulle legge ut ett bilde her,som kun ei veninne har sett.
det er mor som har tatt det.jeg husker ikke når,men det var vel i løpet av 2 første ukene i januar tror jeg.
her har alvoret så vidt begynt å gå opp for meg.
bra dopa og skyhøy på feber.

jeg følte meg heldig.
litt sjokka og mørbanka,men ellers ved godt mot.
prøvde jeg så vidt å syte,kom Ylva og satte opp fingeren sin,brillene gled ned på nesetippen og jeg fikk streng beskjed om å huske hvor heldig jeg hadde vært
enda ser jeg denne fingeren for meg hver gang noe går meg imot.

ikke kunne jeg stå på beina,aller minst gå.
all musklatur hadde forsvunnet.
ordene jeg formet så fornuftig i hodet,ville slettes ikke ut slik jeg ville det.
hukommelsen var mer eller mindre blank.
jeg måtte mates og stelles i senga.
helt greit,jeg ga faen.
men pokker av det mennesket som absolutt skulle sette meg opp i en stol,1 januar tror jeg det var.
4 døgn i respirator og 2 store operasjoner hadde slitt meg ut.
jeg ville bare få være i fred i morfin bobla mi.

jeg minnes små glimt fra julekvelden.det neste jeg husker er at noen forteller meg at det er nyttårskvelden,og jeg
hører raketter uten for sykehuset..
jeg kan ikke se det,bare høre svakt gjennom feberrus,respiratorsurkling og oksygenmaske.
jeg er lei meg.
tenker på alle dem jeg har ødelagt julefeiringen for.
som har sittet hos meg dag og natt mens ingen viste om jeg kom til å leve.

og,jeg hadde da en seriøs knuse-pepperkakehus date med Nikolai nyttårskvelden.pokker!

allerede nyttårskvelden kom fysioterapauten min.dvs,hun hadde trent meg også mens jeg "sov".
vi skulle trene.
med en liten fløyte sak.
lungene hadde fått små umulige luftbobler i seg,og dem måtte trenes opp.
og jeg måtte OPP.
var ikke spesiellt intressert i å ta imot slike ordre til å begynne med,men da en pleier omsider forklarte frykten for blodpropp i beina...AHA,det er det dem er redde for.
JEG OG!så begynte jeg å bruke krefter jeg ikke hadde på å sitte,gå noen skritt,i begynnelsen måtte jeg sitte i rullestol meste av tiden,deretter ble det prekestol.
tungt-svintungt.
men endelig kom staheta mi meg til gode.

jeg hører Ylvas stemme i hodet hver dag,at takket være at jeg var i så fysisk god form,så kom jeg meg såpass fort igjen(2 mnd),og for ikke å snakke om at jeg overlevde.
det har vært labert med trening i år,men nå er jeg igang igjen.
Ylvas stemme maner meg frem.
best mulig utgangspunkt da januar 2010 starter.

det er rart det der,men har hørt det så mange ganger,at det er først når du nesten mister livet
at du virkelig begynner å leve.
å sette pris på de små tingene.
jeg takker hjelperne mine hver kveld.og for hver nye dag.
og de to som møtte meg på den andre siden og fulgte meg høflig men bestemt tilbake

det er så mange tanker som surrer rundt i hodet mitt.spesielt nå når julen nærmer seg.minnene banker på fra forrige jul.
jeg velger helst bort de vondeste.samtidig kan jeg ikke fornekte det som har skjedd.
det var en prøve jeg måtte igjennom,og jeg bestod og ble bare enda sterkere.
det skal butte knallhardt imot nå før jeg føler meg utmattet.
litt vondt her og der er bare blåbær.

men hjelpesløsheten av å ikke kunne gjøre de mest hverdagslige ting,som å vaske seg,kle på seg,pusse tenner,skru opp korken på pepsi maxen,skrive en sms eller å kunne snakke så folk forstod deg,ja det gjør noe med en.alt er ingen selvfølge lenger.det må jobbes for.
for hver dag en klarer alt selv er en seier.

som sagt,det surrer godt i toppetasjen.
men det føles greit å skrive ned noe av det,og la andre lese og.
skjønner noen kan ha vansker med å forstå hva som er skjedd,og vansker med å skjønne forandringene med meg.
ytterst få ble det for mye for.dem er visst borte nå.
men alle dere anre:TUSEN TAKK.


jeg er ikke videre glad i disse bildene,men fant de to peneste.
grøss.
rart jeg ikke sprakk egentlig,så motbydelig hoven jeg ble.
skremmende