Totalt antall sidevisninger

fredag 10. september 2010

I kampen om best mulig barn er det også singelsivile tap.

Har du barnebelastede venner er det umulig å unnslippe tvungen intimkunnskap om deres elskede spekklumper. Mødre vil teppebombe deg med informasjon om hvilke trebokstavsord deres unikum av et avkom (nesten, med litt flaks) kan si.

Som et barnløst Norge prøver jeg å unngå innblanding. Det går ikke strålende. Som eneste link mellom flere vennegrupper blir jeg ofte offer for tilsynelatende uskyldig utspørring.
– Hvor stor har sønnen til Heidi blitt nå? Prater han? Ammer hun fremdeles?
Dagen etter er det Heidi sin tur:
– Har datteren til Anne begynt i barnehagen nå? Leker hun bra med de andre? Tegner hun strekfigurer eller har de fem fingre?

Selv en enfoldig singelsjel skjønner at dette er forsøk på å gjøre meg til kollaboratør. De vil fritte meg ut om fiendens ferdigheter. Dessverre for dem har jeg gullfiskhukommelse når det kommer til sikkelfrekvens og melketannfremvekst. Jeg holder så vidt styr på mine egne kroppsfunksjoner.

Angivelig har mødrene egne slagmarkmøter, kalt Barselgrupper, der hele arsenalet luftes og måles mot motstanderens: Elias klarte å løfte hodet i går. Han trumfes av Nilas’ første faste avføring forrige uke, mens han igjen må se seg skambanket av Milla som doblet kroppsvekten sin og deretter rullet rundt og spilte død hele helgen.

Mitt håp er at knivingen om hvem som har det «mest over gjennomsnittet» barnet går over etter hvert. I hvert fall om ti-femten år. Kanskje er det ikke like stas å stå igjen med seierherren når slaget står om svett seksuell debut og løsaktig omgang med øl.

Bragder som dobling av kroppsvekten er heller ikke like sjarmerende når poden er fjorten.

Forhåpentligvis gjør også foreldrene fremskritt under fokusflyttingen fra samordna oppgulp til samordna opptak.

Uansett er avkom-krigen lysår og lysfontener fra min hverdag. Som singel er man lite opptatt av hvilke barn som er penest, stødigst på beina og kan flest triks.

Det som betyr noe er om det ble noe på deg i helgen.

Med typen som er penest, stødigst på beina og kan flest triks.


stjålet på vg blogg.

torsdag 9. september 2010

NO PAIN,NO GAIN.....

i`m a survivor.
mye krøll i forhold til så brå innleggelse.
legebemanningen på helg har IKKE kapasitet til å ta
imot på så kort tid.
manglende informasjon angående medisiner holdt også på å
sende meg rett fra slakterbenken og hjem.
vi hadde oss en grei prat der jeg lå fastspent med to gedigne "soler"over meg,frønn hette på huet,oksygenmaske,trillende tårer og sær galgenhumor.
men det gikk.
det gikk ganske fort også.
ingen anelse om tid,
men var ute av senga før 18 om kvelden ialefall.
og dermed vandret jeg resten av kvelden.
da jeg fikk besøk nummer to for kvelden,troppet jeg
like så godt opp uten for hovedinngangen.
søvnløs natt ble det ialefall,da jeg fikk romveninne som hadde så smerter
at hun skrek og sto i bua minst en gang i timen.
stakkars jente,bare 18 år.
så jeg fungerte vel halvt som pleier,halvt som mentor den natta.
totalt utslitt kom jeg meg tidlig i dusjen på tirsdag og satt i gangen
med en tekopp da Ylva passerte meg.
hun ga meg klarsignal til å putre hjem.
men tok jo så klart halve dagen før alt var klart alikevell.
rimelig mishandlet.
nåla jeg hadde i venstre armen hadde punktert en vene,det merket jeg da det brått kjentes som
om armen,eller huden på armen skulle revne.
og det har blitt en enorm blodutredelse.
selve operasjonen gikk bra.
nå er det bare å være i ro i 4-6 uker da..
40 dager,sånn ca.
haff.
men deilig å være hjemme igjen.
sover og sover.men lite smerter.
ikke tatt smertestillende på 2 dager.
det er rett og slett stålvilje.
imorgen skal jeg ivei for å fjerne stingene etter inngrepet
forrige tirsdag.

såh,kjedeseg.no-det er meg