HODEBRY

 ser du det jeg ser?

jeg har et punkt i bakhuet der jeg er mye lysere enn ellers.

det nye håret som kommer ut,helt innerst i manka er generellt lysere,og det er første gang i livet jeg får lysere hår gitt.

ja,grått er det og mange plasser.

trallala.alderen tynger.

det skjer mye med kroppen for tiden.

har hatt 2 gode uker med en god del aktivitet og supermat.

ikveld ble landskampen bivånet fra sykkelsetet.

litt småskummelt av og til,da beina mine aldri glemmer alle timene på fotballbana,og spenner i hver gang jeg ser jeg gjerne skulle ha hjulpet til.holdt på å snørre av et par ganger ja.

kjenner jeg fortsatt har svak musklatur i beina.

fortvilendes.jeg skulle så gjerne ha visst hvordan jeg skal trene det oppigjen riktig.

men jeg står fortsatt på venteliste hos fysio.

og ingenting er lett med bulende brokk som er i veien for alt jeg skal.

steikje tid,begynner å bli forbanna på hele skitabrokk.

så så lenge det ikke gjør uholdbart vondt,så trenes det daglig.

tror det var greit å se kampen fra sykkelsetet og,for det er kaldt ute så fort sola går ned.

jeg kunne vært på stadioen ikveld,da jeg også ble tilbudt billett.men

da visste jeg ikke om jeg evnt var operert enda,eller hvordan det gikk med Toril.

derfor måtte jeg si nei.

kjøkkenveggjobben går saaakte fremover.

plater er handlet,og dem kom hit igjen ferdig skjært i går.

onsdag får jeg håpe dem er på plass der dem skal være.

dette tror jeg blir bra altså.

SO LONG

8 måneder og 2 dager

det er kjekt med å ha blogg,man

kan bla tilbake og finne ut av mye.

så jeg bladde meg bakover ikveld på leting,

og fant svaret.

8 måneder og 2 dager.

det er tiden vi skulle få med Toril fra diagnosen ble satt,rett og slett fra den dagen sykdommen ble oppdaget.

tenk å være i jobb,være aktiv,et realt friluftsmenneske,en forelsket kjæreste,

husmor,fjellvandrer,stemor,i det hele tatt et vitalt menneske-

så poff,dødsdommen.

for det var jo det,selv om man egentlig lukker øya og venter på et mirakel.

denne sykdommen var så agressiv,den spredde seg med rakettfart til tross for enhver behandling.

det nærmer seg 2 måneder siden Toril ble borte.

den første tiden gikk på sitt vis,i en enorm uvirkelighetsboble.

det er nå kampen starter.

det er nå det går opp for meg.

dagene går,men sengetid er værst.

og hver gang jeg treffer far.

han er så halv uten Toril.

så ufullstendig.

jeg venter egentlig på en måte at Toril skal komme etter bak han inn døra her.

det slo meg ista da jeg tenkte på alle sårene hun fikk på armene side av blodfortynnende medisiner og gift,

hvor mye jeg hang meg opp i om dette ville bli pent igjen.

jeg husker jeg spurte i september faktisk.

og at jeg tenkte langt bak i hodet at det spiller jo egentlig ingen rolle,for

dette går ikke bra.

det kommer sånne flashback hele tiden nå.

sånne små irrasjonelle ting.

men det må sikkert bare arbeides igjennom.

nå er det sengetid igjen,og jeg kommer garantert til å denge puta mi ikveld også.

savner deg mer enn ord kan si

NY UKE

igår kveld kom jeg brått på at jeg kjøpte en sprayboks med zinkspray for litt siden,som

jeg ikke har prøvd enda. så da måtte noe sprayes.

først gikk disse to lysestakene under spruten.

og dæven,det ble skikkelig krakelering.

og det helt uten at jeg mente det.

ofte er det de mest mislykkede prosjektene som blir de morsomeste.

jeg synes dem ble dritstilige

 dermed måtte ei blomsterpotte prøves også,med helt annen overflate.

og jammen ble denne krakelert også.

merkelig.

jeg synes fargen ble litt for blå,skulle vært litt mer stålfarget.

men mne,artig lell å kippe inn litt fargemomenter igjen.

da står ei ny uke for døra.

den startes med innkjøp av kjøkkenplater imårra.må rekkes før legetime

det store målet for kommende uke er å sitte enda mindre på stompen.

ja,den sitter jeg forresten veldig lite på.

så mer presist kan det sies at jeg skal jekke opp treninga ytterligere et hakk.

det har gått ganske bra denne uka.

og tro meg,jeg har allerede merket stor fremgang disse dagen.

ikke så rart,siden alt har vært stand by i hele år.

merker godt at jeg har et bra grunnlag av trening,selv om det har vært et par mer passive år.

nå er det kun å styrke kroppen som står i huet på meg.

best mulig utgangspunkt.

og å få bedret selvtilliten så klart.

den har virkelig vært "  rævkjørt  " ei go stønn nå.

SHALOM SO LONG