STILL FIGHTING

tørr nesten ikke tenke tanken,langt mindre si det høyt.men tar sjansen på å blogge ordene,samtidig som jeg nibanker i bordet!!
nå er det værste over.
nå går det fremover.
var ikke i form da jeg våkna idag,men skjønte snart hvorfor.å krøke seg sammen så flatt som jeg hadde gjort og sovna så hardt,det gjorde ikke godt for en så "overkjørt"kropp.
men det kom seg.idag har jeg klart å pussle med noe småting i heimen.og da fikk dagen litt mer mening.
det var vanskelig å sove i går kveld.lå og tenkte på noe jeg sa til mor her en dag.
etter alt jeg nå har kjempet for å overleve og få et godt liv i gjen i over ett år,så skal jeg sikkert gå ut i veien og bli påkjørt og drept eller noe snart.
da ville alt være så jævlig bortkasta.
for at dette har vært ett sant hælvetesår,det er sikkert.
og jeg kjenner nå at jeg er utslitt.
har vært så fokusert på å greie denne runden,at jeg har ikke satt av tid til å bearbeide noe av hendelsene enda.
er redd det kommer.at det kan treffe hardt.ikke sikkert,men en reaksjon regner jeg med kommer.
jeg er beredt på å ta den kampen og,men steikje så viktig det da vil bli at folk ikke svikter.
fysisk svakhet er noe,det psykiske er det værste.
jeg savner fortsatt to som jeg anså som to av mine beste veninner.ikke hørt eller sett fra siden alt skjedde for over ett år siden.
begge er på facebook og,men snakker ikke til meg engang.
er det virkelig jeg som må være forståelig å skjønne det er vanskelig for dem å ta kontakt?noen sier meg nemlig det.
"man skal gjøre mot andre som man vil dem skal gjøre mot deg"
viktige ord.
og med tanke på hva jeg har stilt opp for den ene både gjennom pappas død og senere kreftkamp,ja da føler jeg meg rimelig sikker på hva jeg hadde forventet tilbake.
men savnet er der!
hva man rekker å tenke i løpet av en dag i isolasjon.jeg grubler hardt nå.
uansett:jeg har snart kommet meg gjennom det her og.
begynner å tenke på alt jeg snart skal gjøre...wee.
extase