ELIN

dagen startet med gryende solskinn og rett og slett godt over 20 kalde grader.

alle som kjenner meg vet jo at jeg ikke bryr meg om sånt.

så jeg dusjet,pakket og var klar i god tid før

10.

da kom far,hutrende og hadde mest lyst til å avlyse hele fjellturen.

hm.pysete.

silkesvarten var også med,eller Stangegutten som jeg kaller han.

det var jodlende mjauing hele veien til fjells.

gradestokken ble mildere til sinns dess høyere vi kom.

og i le på hytta var det bare 4-5 blå.

barometeret viste fint vær.

men Vilja skulle sluke utrolig mye ved før gradestokken bikket 0 innendørs.

jeg fyra og fyra så både Dovre og Jøtulen nesten sprengtes.

far styrertet avgårde på treplanker,men var ikke lenge borte.

jeg benyttet anledningen til å tine opp litt grønnsåpe og vaske litt.

det var rart å være her,og vite at Toril aldri skulle få komme hit igjen.

i hytteboka har hun skrevet ved siste besøk som var i september at det var her hun skulle samle

energi til det som skulle komme.her hun skulle finne styrken.

det fantes ikke mulighet til å sette seg og føle på roen man pleier å finne her.

jeg hadde vasket og ryddet rundt i 4 timer ca,og sprengfyrt.fått på rent på senger..da var det nok.

far skulle igjen ut å gå tur,men kom så fort tilbake.han orket ikke.

jeg spurte om vi skulle reise hjem,og da gikk det fort.

mens jeg ryddet sammen igjen alt,ble det kløvd ved med enorme krefter i boden.

stakkars silke,skjønte ingenting.omsider hadde han funnet roen i sofaen.

jeg gjorde det jeg er best til,slo meg hard og var den sterke.

det ble pølse og lompe i Øverkvernenga istedenfor hyttekos.

så utrolig tøft det her er.

jeg er farjinte til gangs,og kan ikke tåle å se far så trist.

etter far dro hjem,har jeg vasket klær,raska med meg fra hytta.

nå er koftene til Toril renvasket og fått ryddet i mye personlige ting.

ja,det er harde tider.

mager trøst,men du verden så morsomt å for første gang få til ei lilje.

og det her er avlegger.

jeg er helt fasinert av å se knoppene sprette fra dag til dag.

små gleder,men du verden så viktige.

jo,jeg har mye å glede meg over.mye å se frem til også.

enkelte gjør mer for meg enn dem selv aner.

det er den som anstrenger seg minst som gleder mest.

nei,denne stafjompen er ikke lett å ta knekken på.

men det har blitt ei stygg ripe i lakken de siste ukene.

skal slikke mine sår i ro og fred resten av lørdagskvelden