8 måneder og 2 dager

det er kjekt med å ha blogg,man

kan bla tilbake og finne ut av mye.

så jeg bladde meg bakover ikveld på leting,

og fant svaret.

8 måneder og 2 dager.

det er tiden vi skulle få med Toril fra diagnosen ble satt,rett og slett fra den dagen sykdommen ble oppdaget.

tenk å være i jobb,være aktiv,et realt friluftsmenneske,en forelsket kjæreste,

husmor,fjellvandrer,stemor,i det hele tatt et vitalt menneske-

så poff,dødsdommen.

for det var jo det,selv om man egentlig lukker øya og venter på et mirakel.

denne sykdommen var så agressiv,den spredde seg med rakettfart til tross for enhver behandling.

det nærmer seg 2 måneder siden Toril ble borte.

den første tiden gikk på sitt vis,i en enorm uvirkelighetsboble.

det er nå kampen starter.

det er nå det går opp for meg.

dagene går,men sengetid er værst.

og hver gang jeg treffer far.

han er så halv uten Toril.

så ufullstendig.

jeg venter egentlig på en måte at Toril skal komme etter bak han inn døra her.

det slo meg ista da jeg tenkte på alle sårene hun fikk på armene side av blodfortynnende medisiner og gift,

hvor mye jeg hang meg opp i om dette ville bli pent igjen.

jeg husker jeg spurte i september faktisk.

og at jeg tenkte langt bak i hodet at det spiller jo egentlig ingen rolle,for

dette går ikke bra.

det kommer sånne flashback hele tiden nå.

sånne små irrasjonelle ting.

men det må sikkert bare arbeides igjennom.

nå er det sengetid igjen,og jeg kommer garantert til å denge puta mi ikveld også.

savner deg mer enn ord kan si