PLASTER PÅ HJERTET

jeg satte plaster på hjertet mitt idag,så får vi se om det gror og heles.

hatt to knalltøffe dager for meg selv.

jeg tror jeg har vært så opptatt av barnedåpen jeg,og gledet meg til det,at når det var

over så var det brått ikke noe spesiellt å se frem til i nærmeste fremtid.

jeg drev med noe dekorasjon på dagen igår da jeg tenkte at det måtte jeg huske å vise til Toril.

det var som om noen slo meg i ansiktet.

og at jeg liksom brått "  skjønte  "at jeg aldri mer kan få vist noe til henne,fortalt noe eller delt noe med henne.

det var så brutalt endelig.

jeg har mistet en del mennesker som jeg virkelig har brydd meg om de siste årene.

og jeg savner hver og en av dem.

4 av dem spesiellt.

Arnfinn valgte å forlate oss på egenhånd.

for et sjokk,og for et savn.

jeg mistet en bestevenn,bror og en alliert der.

men han valgte det selv.

moramora mi og bestefar var begge syke og mette av dage etter et fullendt liv.

Terjegullet mitt som ble så sjuk og så brått.

utrolig vondt,men likevel så godt han fikk slippe mer lidelse.

så Toril

det gikk så fort.alt for fort.

det er ikke å fatte at hun ikke er her lenger.

at far er alene.

det tror jeg er det værste med alt,at han er så alene.

Toril tilførte noe i livet mitt som ingen andre kan gjøre.

en lunhet,en så stille og forsiktig tilstedeværelse,med den største respekt for

det meste.

så mange rolige dype samtaler..var det noe var det bare å ringe,og problemet forble

mellom oss,eller hun jobbet i det skjulte for å hjelpe meg å ordne opp i dem.

Toril har tatt av for noen småstormer for meg gjennom årene,og det er jeg evig takknemlig for.

så det å så brått miste henne har vært så vondt.

vi rakk liksom ikke forberede oss på at det skulle skje,selv om vi på andre måter

skjønte at det skulle skje også.

så jeg plastret hjertet mitt idag,og håper jeg klarer å ta tak i egen nakke og begynne å eksistere igjen imorgen etter nesten 2 dagers søvn.