Her snakker vi bloggtørke.
men det finnes en god forklaring,en grundig forklaring
og en smertelig forklaring.
først og fremst ble jeg veldig lei meg fordi aldri noen la igjen noen kommentar på bloggen.
det tar tross alt en del tid det her,og jeg deler mye av det generelle livet mitt her inne.
(det mest private kommer aldri på bloggtrykken)
jeg har sånn besøksteller på siden min,der jeg ser at folk er innom.
så jeg vet den blir lest av noen ialefall.
sommeren er på hell allerede.
men jammen har det foregått litt av hvert også.
vært mye selskapeligheter,surpriser osv.
Men den 20 Juni var det igjen på tide å legges i narkose.
frem til idag har det gått snart 9 uker,og først nå begynner jeg å ta livet mitt tilbake.
først nå begynner jeg å få kontroll.
men stadig er det en lang vei frem,den må gåes ett og ett skritt av meg selv.
operasjonen ble mye større enn det som var planen.
såpass stor at kirurgen min hadde satt av for lite tid,og dermed måtte forlate operasjonen en tid før det var over.
takk og lov at ingen vekket meg opp igjen og sa det ikke var over,men heller fikk tak i en annen kirurg som kunne ta over.
oppvåkningen var skremmende,ialefall om jeg sammenligner med de andre gangene.
kanskje mye på grunn av at nå haddde jeg ikke fått smertepumpe.
mandag operert,tirsdag oppe igjen og onsdag fikk jeg pepet meg hjem igjen.(sykehus er om mulig enda værre på sommeren,i varme,tre stk på tomannsrom og naboene,snorker,fiser og skråler våken elelr sovende)
så begynte ukene i RO!!!!
såret mitt var kjempefint.for all del.
med ca 27 agraffer stiftet inn i magen...det kjentes.
det ble satt inn 3 nett til sammen,og dem er svære.det finnes et par små arr også.
og et par av stingene som er sydd helt annerledes(innvendig)har vært og er enda dritkjipe mot meg.
det her vil vel ta masse tid,har fortsatt store "lommer"med væske under huden.
men denne gangen grodde såret uten infeksjoner.HURRA!!!!!
trodde jeg.
i stedenfor fikk jeg en real betent abcess.ikke uvanlig,ikke farlig.men du store tid så vondt.
det har faktisk vært de to vondeste ukene i alt det her.det ble nesten operasjon det og.
nå er også det såret i ferd med å bli ett lekkert arr.
det gode er at arr blekes.blekes men vil alltid være der.
det gjør meg ikke stort,jeg trenger jo ikke forholde meg så mye til det.speilet er ikke min gode venn lenger.
det er like greit å holde seg unna.
fortsatt i rekonvalesens,og håpet er tilbake,etter utrolig tunge tider.
ærlig sagt,jeg ramlet av pinnen,satte meg og begynte å synes synd på meg selv.
hoppende frustrert og svinlei av å stadig ha smerter,og ikke få vært med på alt jeg ville.
den værste torturen er å be meg være helt i ro-i 6 uker.
men nå er det nok,jeg strammer grepet!
det har som sagt også vært en innholdsrik sommer.
det finnes ikke rom for bare selvmedlidenhet i livet mitt.
den siste måneden har vært en sånn helt annerledes tåke,for meg som for alle andre.
22 Juli
DET SMELLER I OSLO
det synses og menes mye,det skrives kilometervis med terrornyheter i lille Norge.
alle må ha blitt berørt av dette,og det var tungt for meg i og med jeg var så nedbrutt fra før.
såkalte ekspert uttalelser fra eksperter og liksom eksperter og andre viktigperer,samt utallige facebookstatuser har rast forbi disse 4 ukene.jeg har valgt å ikke ytre meningene mine så veldig høyt med enorm stålvilje.
VG melder idag at hver 4 nordmann kjenner til en person som er direkte berørt av terrordagen.
jeg fant også et kjent ansikt i media.
og det var forferdelig.
tankene mine går til alle berørte,også til ABB`familie og nærmeste.
stakkars folk,som dem må lide gjennom alt som synses og menes.
og dem er ikke prioriterte akkurat når det kommer til å skånes.
selv en massemorder har noen som står en nær,som ikke aner hva som foregår,hva som er iferd med å skje,
som får livet sitt ubedt snudd på hodet i løpet av en dag,og det vil aldri kunne bli vanlig igjen,selv om dem ikke har gjort noe galt.
en mor mistet sinn sønn,en søster sin bror...han gjorde seg til landets mest forhatte mann.
alle har vel sett bildene av blomsterhavet ved Oslo domkirke.
selv Brumunddal kirke hadde sitt blomster og lyshav.
verdig,stille og veldig pent
og jeg har investert i godt fottøy.
nå skal det snart trimmes igjen.
jeg vil ha igjen kroppen min også,ikke bare livet.kommer til å bli en hard vei å gå,men om nå bare disse svære nettene kan gjøre jobben sin,så skal jeg gjøre min.
muligens ble detta mye rot,men kanskje det er begynnelsen på å blogge igjen.
har ialefall kjent på behovet for å ha en plass det jeg kan skrive det jeg vil.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar