TERJE

føler meg så trist ikveld.
vil dele historien om Terje med dere som leser bloggen min.

Terje er psykisk utviklingshemmet.han feiret 60 års dagen sin i Mars,med brask og bram.
da var det også 10 år siden han flyttet i egen leilighet.
fra mor og fars trygge hjem,langt inni skogen med utedo og kun innlagt kaldt vann.
Terje og foreldrene bodde i nabohuset da besteforeldrene mine med barn flyttet på Knausen,da mor var ca 8 år.
Terje ble deres lekekammerat.
for snart 35 år siden ble han min.den beste lekekammeraten man kan tenke seg.
stor,sterk mann,men mor har sagt hun ALDRI har tenkt på å være redd for å la meg være med han dagen lang.
og hvorfor skulle hun det?hadde det som plommen i egget jeg.
sommeren gikk vi langs veien og i skogen å plukka blomster.vinteren kjørte han meg rundt i snøskuffa si dagen lang,og peisa meg utfor snøkanter..og han lagde en egen landsby av veier i hagen.
fra den dagen jeg lærte å gå,har jeg tussla i hælene hans.da jeg begynte på skolen stod han ved gjerdet å ventet på meg.
da skulle vi kose oss med ett eller annet.
og hadde vi noe hjemme,aller helst da mor stekte farse,så fant jeg to gaffler og hekta på kaer og løp til Terje med.
vi delte alt med hverandre alltid.
Terje har alltid kalt meg Skrållan.bare Skrållan,og jeg liker det.

Terje har alltid vært snill.aldri gjort noe galt eller hatt noe utbrudd.eneste han knuste ett fat en gang da han var liten.da ble han så lei seg at han satt i ett tre resten av dagen.
hvem andre kan vel si dem aldri har vært sinte?

Terje slo seg kjempe fint til ro i egen leilighet,1 av 5 leiligheter i omsorgsbolig.
nå fikk han oppleve verden.musikk,pizza,dans,"fester" og mange turer.
i fjor sommer reiste han til og med med fly...
og jeg har alltid med meg Terje i forskjellige lag med felles kjente,bryllup,bursdager.kavaleren min.
det ble veldig nervepirrende da moramor døde,mora hans.jeg ringte boligen og ba dem komme med Terje.dem to hadde ett så unikt bånd,og man kunne aldri vite hvordan han ville reagere.
etter jeg hadde kledd moramor i hennes mest brukte hverdagsklær og pyntet rommet tok jeg med meg Terje inn,selv om andre var veldig skeptisk på det.
det gikk så fint.da skjønte han at mor var død.
far døde for 1 år siden.det og gikk kjempe fint.
nå var det bare deg igjen.
jeg lovde moramor,med lett hjerte,å alltid ta vare på Terje gullet.

ett år.
og nå er det du som kjemper.
på sensommeren kom beskjeden om at det var funnet en kjempesvulst på hjernen din.
den ble operert,men alt kunne ikke fjernes.det var gått for langt.
var helt grusomt å se han på sykehuset.han hater alle slike plasser,og blod er farlig.bare ett besøkn hos tannlegen har alltid krevd full narkose.
det har gått farlig fort nedover.
jeg har vært i boligen 1-2 ganger hver uke på besøk.alltid med noe fristende,kaker,pizza,cola,vaffler........
men idag da jeg kom,så lå han bare.nesten ikke kontakt å få.mange av de kjente tegnene er der,på at det snart er slutt.
lurer på hva du tenker Terje,hva du føler?
jeg er så lei meg,for hva jeg kanskje bør forstå,hva jeg kanskje burde gjøre.

en epoke av livet mitt,den aller viktigste sett bort fra mor og far,er snart over.
og jeg gruer meg.
håper bare det ikke drar ut dette.
beste er om Terje gullet bare kan få sovne stille og trygt inn.

så lei meg nå