*freseutdagen*

hvem har sagt at det skal være lett?

ikke jeg ialefall.
men at det skal være så tungt,det håpet jeg at det ikke skulle bli.
har slitt noen dager nå med voldsomme tristhetsanfall.
bare sånn brått,nesten ubevisst.

gudskjelov er jeg såpass oppegående at jeg ser hva som skjer med meg.
og kan ta litt tak.
men jeg tror ikke jeg kan undertrykke det stort lenger,alt som har skjedd.
har heller ikke vært målet det,har bare syntes livet har vært topp.
det synes jeg fortsatt,gud forby.

men nå er ikke formen på topp.
det gjør vondt.
må nok bare innse problemet og komme meg inn på sykehuset igjen.
mandags kveld har jeg time.
skal ikke frykte det værste,men jeg vet sånn innerst inne.
det her lufter ny operasjon.

og med den tanken kjente jeg at kreftene forsvant.
jeg vil ikke syte,jeg vil ikke klage.
har så alt for mye å være glad for.
men jeg aner ikke hvor mye mer denne kroppen tåler.
og psyken.

jeg reiser meg nok enda en gang.
klart jeg gjør.
ukrutt forgår ikke så lett.

to skritt,frem,ett tilbake.
så trist,nå var jeg klar for verden.
treningen har gått bra,kroppen responderte endelig litt.
åhhh.
det går så ut over blodsukkeret det her,det er vel den største tankevekkeren.
kroppen min liker seg ikke.
det slår ut voldsomt .
idag har jeg endelig klart å presse sukkeret litt ned,men det nesten bare på vann.
og nå er jeg oppe i 2000mg metformin,samt både hurtigvirkende og langtidsvirkende
insulin.
da er det ikke rett å ta seg ett glass vin,men jommen gjør jeg det lell ikveld.
er så urolig i kroppen,at jeg håper litt vin kan roe.
(barnslig undskyldning)

min beste status nå er LYKKELIG ULYKKELIG.
(sånn derre forelskesesgreier var også kanskje litt dumt akkurat nåh)

still going strong,bare noget redusert